skapelsen

Den levende celle er konstruert.

DNA oppfyller begge de kravene som cellene dine stiller til genetisk materiale. For det første blir DNA nøyaktig kopiert, slik at informasjon kan overføres fra celle til celle. Og for det andre forteller oppbygningen av DNA-stigen cellen hvilke proteiner den skal danne, og avgjør dermed hvordan cellen vil bli, og hvilken funksjon den skal ha. Det er imidlertid ikke bare DNA som er med på å gjøre dette. Mange spesialiserte proteiner er involvert i oppgaven.

DNA alene kan ikke skape liv, men inneholder alle de instruksjoner som trengs for å danne de proteinene en levende celle behøver, deriblant de som kopierer DNA til neste generasjon celler, og de som hjelper DNA til å produsere nye proteiner. Den ufattelige mengden med informasjon som er lagret i DNA, er imidlertid ubrukelig uten RNA og de spesialiserte proteinene, som innbefatter ribosomer, som trengs for å "lese" og anvende informasjonen.

Proteinene alene kan heller ikke frambringe liv. Et isolert protein kan ikke frambringe det genet som inneholder den koden, eller oppskriften, som skal til for å danne flere proteiner av samme type som seg selv.

Hva har så arbeidet med å oppklare livets mysterium vist oss? Nyere genetikk og molekylarbiologi har tilveiebrakt rikelig med vitnesbyrd om det svært kompliserte og gjensidige avhengighetsforholdet mellom DNA, RNA og proteiner. Disse oppdagelsene antyder klart at livet avhenger av at alle disse faktorene er til stede samtidig. Derfor kunne livet aldri ha blitt til ved et slumpetreff.

Den eneste fornuftige forklaringen er at en svært intelligent Skaper laget koden med informasjon i DNA og samtidig formet ferdige proteiner. Samspillet mellom DNA og proteinene var så viselig uttenkt at når prosessen først var igangsatt, så ville den sikre at noen proteiner stadig fortsatte å kopiere DNA for å lage flere gener, mens andre proteiner dechiffrerte genene og dannet flere proteiner.

http://dnaandrna.com/

I betraktning av at forskerne har kommet inn i en blindgate med hensyn til DNA-RNA-protein-samarbeidet, har noen framsatt en teori om "RNA-verdenen". Hva går så den ut på? I stedet for å hevde at DNA, RNA og proteinene oppstod samtidig for å frambringe liv, sier de at RNA alene var den første livsgnisten. Er dette en troverdig teori?

I 1980-årene oppdaget noen forskere på sitt laboratorium at RNA-molekyler kunne opptre som sine egne enzymer ved å dele seg i to og så slå seg sammen igjen. De tenkte seg derfor at RNA kunne ha vært det første selvreplikerende molekyl. De lanserte den teori at disse RNA-molekylene med tiden lærte å danne cellemembraner, og at RNA-organismen til slutt dannet DNA.

Men ikke alle vitenskapsmenn godtar denne framstillingen. Enkelte skeptikere hevder at det er et altfor stort sprang mellom det å vise at to RNA-molekyler deltok i en slags "selvlemlestelse" i et prøverør, til å hevde at RNA selv var i stand til å danne en celle og få liv til å oppstå på jorden.

Det er også andre problemer forbundet med dette. Teorien om RNA-verdenen . . . har en fatal mangel fordi den ikke forklarer hvor den energien kom fra som satte i gang produksjonen av de første RNA-molekylene. Og forskerne har ikke klart å finne en eneste bit RNA som kan replikere seg selv fra grunnen av. Et annet problem er hvor RNA i det hele tatt kom fra. Selv om mange lærebøker framholder teorien om "RNA-verdenen", er det meste "spekulativ optimisme".
 
En annen teori som noen vitenskapsmenn har lansert, går ut på at livet på jorden kom fra verdensrommet. Men denne teorien retter egentlig ikke oppmerksomheten mot spørsmålet: Hva er livets kilde? Når noen sier at livet kommer fra verdensrommet, "forflytter de bare mysteriet". En slik teori forklarer ikke livets opprinnelse. Den går bare utenom problemet ved å flytte opprinnelsen til et annet solsystem eller en annen galakse. Det egentlige problemet er fremdeles uløst.

http://www.panspermia.org/rnaworld.htm

Men Skaperens eksistens forklarer hvorfor den levende celle er konstruert. Hvorfor dyr, fugler og insekter er programmert (instinkt) og det forklarer samspillet i naturen.

Så spør evolusjonistene hvor kom Gud fra? Hvem skapte Han? Men det spørsmålet kan en sende tilbake til dem. Hvor kom energien som frembrakte universet fra?

Professor Maciej Giertych, en kjent genetiker ved dendrologisk institutt ved det polske vitenskapsakademi, kom med dette svaret i et intervju i en dokumentarfilm

"Vi er blitt oppmerksom på den veldige informasjonsmengde genene inneholder. Vitenskapen er ikke i stand til å forklare hvordan denne informasjonen kan oppstå spontant. Den krever intelligens; den kan ikke være et resultat av tilfeldige begivenheter. Man får ikke ord ved bare å sette sammen bokstaver på en helt tilfeldig måte". Han sa videre: "Den ytterst kompliserte DNA-, RNA- og proteinreplikasjonen i cellen må ha vært perfekt helt fra begynnelsen. Hvis ikke, kunne det ikke ha eksistert liv. Den veldige informasjonsmengden har kommet fra en intelligent kilde."

Professor Franticek Vyskočil: Simple bacteria can divide about every 20 minutes and have many hundreds of different proteins, each containing 20 types of amino acids arranged in chains that might be several hundred long. For bacteria to evolve by beneficial mutations one at a time would take much, much longer than three or four billion years, the time that many scientists believe life has existed on earth.

http://www.answersingenesis.org/articles/cm/v17/n3/genetics

http://answers.yahoo.com/question/index?qid=20110824125710AATnUJR 

...

Plantenes grønne blad gir føde til verden, direkte eller indirekte. Men de kan ikke fungere uten ved hjelp av små røtter. Millioner av små røtter trenger ned i jorden. Hver rotspiss er utstyrt med en beskyttende rothette som er oljet. Rothårene bak de oljete rothettene absorberer vann og mineraler, som beveger seg opp gjennom fine rør i splintveden og ut til bladene. Bladene produserer sukker og aminosyrer, og disse næringsstoffene blir sendt omkring i hele treet og ut i røttene.

Visse trekk ved trærnes og plantenes kretsløpssystem er så forunderlige at mange vitenskapsmenn ser på dem som nesten mirakuløse. Hvordan blir for det første vannet pumpet mellom 60 og 100 meter opp fra bakken? Det er rottrykket som setter det i gang, men i stammen er det en annen mekanisme som overtar. Vannmolekylene holdes sammen ved kohesjon. Denne kohesjonen gjør at når vann fordamper fra bladene, blir de tynne vannsøylene trukket oppover som tau - tau som når fra røttene og opp til bladene. Vannet beveger seg oppover med en hastighet på opptil 60 meter i timen. Det sies at dette systemet kunne heve vann i et tre opptil tre kilometer! Når overflødig vann fordamper fra bladene (transpirasjon), blir milliarder tonn vann resirkulert til luften for så å falle ned igjen som regn - et fullkomment system!

Men dette er ikke alt. Bladene trenger nitrater eller nitritter fra jorden for å kunne lage de viktige aminosyrene. Noe av dette kommer ned i jorden når det lyner, eller blir lagret der av visse frittlevende bakterier. Belgplanter - for eksempel erter, kløver, bønner og alfalfa - danner også nitrogenforbindelser i passende mengder. Visse bakterier kommer inn i røttene, røttene skaffer bakteriene karbohydrater, og bakteriene forandrer eller binder nitrogen fra jorden, slik at det blir til nyttige nitrater og nitritter. Hvert år blir det produsert cirka 23 kilo pr. mål.

Men det er enda mer som bør trekkes fram. De grønne bladene mottar energi fra solen, karbondioksid fra luften og vann fra planterøttene for å lage sukker og avgi oksygen. Denne prosessen kalles fotosyntesen, og den finner sted i noen cellelegemer som kalles kloroplaster. De er så små at 400 000 av dem kan få plass på punktumet i slutten av denne setningen. "Fotosyntesen omfatter cirka 70 atskilte kjemiske reaksjoner," sa en biolog. "Den er virkelig et mirakel."   De grønne plantene er blitt omtalt som naturens "fabrikker". De er vakre, arbeider stille, forurenser ikke, frembringer oksygen, resirkulerer vann og skaffer mat til verden. Er de blitt til ved tilfeldigheter? Går det an å tro det?

Vi er omgitt av vitnesbyrd om at det finnes en Skaper. De uendelig varierte og forunderlig kompliserte livsformene vitner om at det står en overlegen intelligens bak. Det er også denne konklusjon Bibelen trekker. Den gir æren for naturens hensiktsmessighet og orden til en Skaper og sier at "hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har menneskene helt fra skapelsen av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger. Derfor har de ingen unnskyldning". - Romerne 1: 20.

                                                          Den levende celle.

Jo nøyere en studerer cellen, desto mer blir en klar over hvor komplisert den er. Det er et stort svelg mellom jordens livløse grunnstoffer og den levende celle. Ikke engang i de beste laboratorier har en kunnet skape en enkel celle av livløst stoff. Selv om en hadde kunnet gjøre dette, ville det bare vise at en ledende kraft var nødvendig for at levende stoff kunne frambringes av grunnstoffer. En vitenskapsskribent sa: Den normale veksten hos selv den enkleste levende celle forutsetter at titusener av kjemiske reaksjoner foregår på en samordnet måte. Han spurte: Hvordan er det mulig å holde styr på alle desse reaksjonene samtidig inni en ørliten celle?

Den minste levende celle er sammenlignet med "en mikrominiatyrisert fabrikk" med tusenvis av innviklede, praktfullt konstruerte molekylære maskiner som består av til sammen 100 milliarder atomer. Alt dette er langt mer komplisert enn noen maskin som menneskene har bygd, og er helt uten sidestykke i den ikke-levende verden.

Forskerne er stadig vekk forundret over cellens kompleksitet, som det stod å lese i avisen The New York Times for 15. februar 2000: "Jo mer kunnskap biologene får om levende celler, desto mer avskrekkende virker oppgaven å prøve å sette seg inn i alt de gjør. En gjennomsnittlig menneskecelle er for liten til at den kan ses, men likevel kan det til enhver tid være opptil 30 000 av dens 100 000 gener som slår seg på eller av i forbindelse med at de tar seg av cellens administrative behov eller reagerer på budskaper fra andre celler."

Avisen spurte: "Hvordan kan en så ørliten og så innviklet maskin noen gang bli analysert? Og selv om man gjennom formidabel innsats skulle klare å få fullstendig forståelse av en menneskecelle, finnes det minst 200 forskjellige typer i menneskekroppen."

Bladet Nature fortalte i en artikkel som het "Virkelig skapende maskiner", om oppdagelsen av ørsmå motorer inni hver celle i kroppen. Disse bytter på å produsere adenosintrifosfat, cellens energikilde. En forsker stilte dette spørsmålet: "Hva kan vi utrette når vi lærer hvordan vi skal konstruere og bygge molekylære maskinsystemer som tilsvarer de molekylære systemene vi finner i cellen?"

Bare tenk på cellens kreative kapasitet. Den mengde informasjon som finnes i DNA-molekylene i bare en celle i kroppen, ville fylle omkring en million sider på størrelse med sidene i et blad! Hver gang en celle deler seg for å danne en ny celle, blir dessuten den samme informasjonen overført til den nye cellen. Hvordan tror du hver celle - alle de 100 billioner cellene i kroppen din - ble utstyrt med all denne informasjonen? Skjedde det vet et slumpetreff, eller var det en Mesterkonstruktør som stod bak?

Vi støter på formidable, ja uoverkommelige, vanskeligheter når vi skal prøve å gjøre rede for cellens begynnelse og for den saks skyld dens fortsatte virksomhet, hvis vi da ikke framsetter det fornuftige og logiske synspunkt at en intelligens har frambrakt den.

Det kan således bare eksistere liv når forskjellige svært kompliserte systemer blir til samtidig og samarbeider på en fullkommen måte. Ikke et eneste av disse kompliserte systemene kan noen gang frembringe en enkel levende organisme uten at de andre systemene er til stede.

http://snl.no/celle/cellens_bygning

Along with RNA and proteins, DNA is one of the three major macromolecules that are essential for all known forms of life.

http://en.wikipedia.org/wiki/DNA

Over hele jorden ser vi at det er en mangfoldighet av slag av både planter og dyr. Med slag menes skapte slag og ikke det som vanligvis går under benevnelsen varieteter. Ordet arter blir av og til brukt noe unøyaktig om varieteter. Disse slagene  for eksempel katter, hunder, hester  er ikke beslektet med hverandre. Det er visse barrierer som hindrer dem i å pare seg med hverandre og få avkom. De kan ikke krysses. Eller for å si det på en annen måte  deres kjønnsceller kan ikke forenes og frambringe et nytt slag.

Innenfor grensene for hvert enkelt slag er det imidlertid stor mulighet for variasjon. Det finnes for eksempel hunder og katter av mange størrelser og med mange ulike pelsfarger. Ingen av disse varietetene er et annet slag; ingen av dem har kommet så langt bort fra det opprinnelige at kjønnscellene deres ikke kan forenes med kjønnsceller fra andre varieteter innenfor samme slag og frambringe avkom.

Hva er forklaringen på at det kan frambringes en slik variasjon innenfor hvert enkelt slag?

Forskning har brakt for dagen at hver kroppscelle hos dyr og planter blant tusener av kompliserte bestanddeler inneholder en kjerne som styrer cellens virksomhet. Kjernen i hver celle inneholder små enheter som kalles kromosomer. Halvparten av kromosomene kommer fra den ene av foreldrene og halvparten fra den andre. De grunnleggende trekk eller egenskaper hos et individ er følgelig en arv fra forfedrene.

Kromosomene kan sammenlignes med tynne tråder eller perlekjeder som inneholder DNA (deoksyribonukleinsyre), og langs disse ligger genene, som vi kan sammenligne med perler. Genene er kjemiske forbindelser som får cellene til å bygge opp visse trekk. De er bærere av arveanleggene. En gen eller en gruppe gener som samarbeider, kan bestemme fargen på øynene eller hudfargen eller produksjonen av en bestemt fordøyelsesvæske og så videre.

Alle disse arveanleggene med alle deres muligheter for variasjoner kommer fra DNA-molekylet i kjønnscellene. En gen er en liten del av DNA  den er i seg selv svært sammensatt. Hver gen består av et bånd med kjemiske stoffer som er ordnet i en bestemt rekkefølge og danner en kode eller en beskjed som bestemmer dannelsen av en bestemt egenskap, akkurat som ord blir ordnet i forskjellige setninger for å uttrykke en bestemt tanke. Det finnes tusener av gener  ingen vet hvor mange tusen  i den menneskelige celle. Men la oss anta at det bare finnes 1000 gener (langt færre enn i virkeligheten), og at hver gen bare har to varianter (som forårsaker forskjellig øyefarge og så videre). Kan du tenke deg hvor mange forskjellige genkombinasjoner det kunne framkalle hos mennesker? Jo, to i tusende potens! Dette tallet " to i tusende potens " er så stort at det er umulig for oss å fatte det.

Følgende prosess bidrar til at det kan oppstå en nesten ubegrenset mengde variasjoner: Hver eneste levende celle i menneskekroppen inneholder 46 kromosomer. Kjønnscellene blir dannet ved at noen av disse cellene med 46 kromosomer deler seg og danner haploide celler, som bare har 23 kromosomer. Under denne delingsprosessen blir de 23 kromosomene som stammer fra farssiden, og de 23 kromosomene som stammer fra morssiden, ordnet i par. Hver av de 23 kromosomene fra den ene av foreldrene har gener som styrer oppbyggingen av de mange spesielle karaktertrekk hos avkommet, og ligger ved siden av det tilsvarende kromosomet fra den andre av foreldrene. Når så cellen deler seg, går det ene kromosomet over i en nydannet kjønnscelle (en haploid celle) og det andre i en annen kjønnscelle. Men i tillegg til at kromosomene atskilles under denne prosessen, hender det også ofte at de utveksler deler. Dette kalles overkrysning. Dette gjør at det mulige antall forskjellige kombinasjoner praktisk talt blir uendelig.

Når vi forstår det genetiske prinsipp og vet at det kan oppstå millioner av variasjoner, kan vi også forstå hvorfor det finnes så mange forskjellige mennesketyper, som ikke desto mindre utgjør en familie, menneskeslekten. I enkelte henseender er ulikhetene store, men i de fleste henseender er de nokså små. Men den menneskelige natur er den samme overalt, og alle slags mennesker kan gifte seg med hverandre og få barn sammen. De tilhører alle samme slag.

Arveanleggene hos de to første menneska var slik at det kunne oppstå mange forskjellige variasjoner hos deres etterkommere når det gjaldt hudfarge, hårfarge og hårstruktur, kroppsstørrelse og ansiktstrekk. Senere ble denne variasjonen ytterligere fremhevd som følge av forskjellige språk og geografiske forhold.

The Encyclopedia Americana sier angående isolasjon som følge av de geografiske forhold: Når landområder som er bebodd av to eller flere populasjoner, blir skilt fra hverandre av hav, fjellkjeder, ørkener eller annet som hindrer samferdselen, må medlemmene av disse populasjonene nødvendigvis holde seg innenfor sine respektive områder. . . . rasene vil bli atskilt av genfrekvenskløfter som svarer til de geografiske grenser. . . . dette forholdet gjør seg gjeldende i Afrika, hvor Sahara danner en grense mellom den europeiske rase og den afrikanske rase. Sahara er svært tynt befolket og vanskelig for mennesker å reise gjennom. Ørkenen utgjorde et gammelt, isolerende element.

Genetiske, språklige og geografiske barrierer bidrar til å forklare hvorfor det finnes forskjellige menneskeraser over hele jorden. Hver menneskegruppe er annerledes enn de andre i det ytre, mens det under disse ulikhetene er en fundamental likhet. Når en gruppe mennesker på et tidlig tidspunkt i historien ble isolert fra andre og giftet seg innen sin gruppe, ble dermed visse særegne kombinasjoner av genetiske trekk fremhevet hos deres etterkommere. Så der er stor variasjon innenfor hvert enkelt slag men der er grenser innen livsformene som ikke kan overskrides på en naturlig måte.

Enkelte arter av planter og dyr har tilpasset seg forskjellige forhold, for eksempel klimatiske forandringer. Er dette et bevis for at det har funnet sted en utvikling? Nei, for det var ikke slik at planter og dyr opprinnelig ikke kunne tilpasse seg nye forhold og først senere fikk denne egenskapen. De hadde hele tiden i sine organismer muligheten for en større eller mindre tilpasning. Noen egenskaper kan komme tydeligere fram når det finner sted store klimatiske forandringer, men muligheten for en slik variasjon var til stede fra begynnelsen av og de vil fortsette å tilhører sitt opprinnelige slag.

Ikke noe merkelig at de forskjellige arter kan ha noen likhetstegn uten at det er snakk om utvikling. For alle har den samme Skaper og vi er alle skapt for liv på jorden. Det ville vært mer merkelig hvis der var ingen likhetstegn eller sammenheng.

Når de forskjellige slag av livsformer var skapt på jorden, menes ikke hver enkelt art som menneskene kjenner. I det inndelingssystem som brukes innen biologien, blir de organismer som er meget nær beslektet, betraktet som en art. En eller flere beslektede arter utgjør en slekt. En gruppe av slekter danner en familie. Ta for eksempel kattefamilien, Felidae. En slekt innen denne familien er Felis, som omfatter tigeren, løven, huskatten og andre. De er alle atskilte arter som tilhører samme slekt. En annen slekt innen kattefamilien er Lynx, som gaupen tilhører. Videre ordnes en gruppe familier i en orden. Flere ordener utgjør en klasse, og flere klasser utgjør en rekke eller stamme.

Innen et slag, er det stor variasjon. Et slag kan imidlertid ikke krysses med andre slag. Iakttagelser viser at det forholder seg slik. Det er grunnen til at det ikke finnes noen overgangsformer mellom de større grupper, hverken blant fossilene eller blant livsformene i vår tid. Grundige undersøkelser som er blitt foretatt i forbindelse med denne klassifikasjon i de siste 100 år, viser at alle "nye" typer som oppstår fra tid til annen, i virkeligheten ikke er "nye", men bare varieteter innen de slag som allerede eksisterer.

For å belyse dette nærmere kan vi ta for oss inndelingen i familier. Alle som tilhører kattefamilien, fortsetter å være kattedyr. Dette viser fossilene og de nålevende medlemmer av familien. Det er stor variabilitet innen kattefamilien. Det er løver, tigrer, leoparder, gauper, huskatter og andre, men de fortsetter å være kattedyr. Alle som tilhører hundefamilien, har alltid tilhørt denne familien, men også her er det stor variabilitet, for den omfatter tamhunder, sjakaler, ulver, rever og andre.

Når vi betrakter kattefamilien eller hundefamilien, ser vi derfor dyr av forskjellig størrelse, form og farge, men dette har ikke noe med organisk utvikling å gjøre. Det er bare variasjoner innenfor grunnleggende slag. Det er stor variabilitet innen et slag, men det har aldri funnet sted noen krysning mellom slagene, og det finner heller ikke sted noen slik krysning nå. Det finnes ikke det minste bevis for at de grunnleggende slag noensinne har utviklet seg fra en felles stamform. Det finnes ikke, noen kjensgjerninger som gjør det berettiget å trekke den slutning at de har gjort det, slik som evolusjonistene hevder.

En mutasjon kan bare føre til en variasjon av en karakteregenskap som allerede er til stede. Mutasjoner frembringer aldri noe nytt.

Mutasjoner kan forandre en persons hårfarge eller hårstruktur. Men håret kommer alltid til å være hår. Det kommer aldri til å bli til fjær. En menneskehånd kan bli forandret av mutasjoner. Den kan få fingrer som er abnorme. Noen ganger har det forekommet at hender har fått seks fingrer eller er blitt misdannet på en annen måte. Likevel er de fortsatt hender. De forandrer seg aldri til noe annet. Det oppstår aldri noe nytt, og det kan det heller aldri gjøre. Det går ikke over til et annet slag. Der er grenser som ikke lar seg krysse.

Mutasjoner er blitt sammenlignet med skader som påføres et maskineri under en ulykke. Hvis en bil kolliderer, blir den ikke forbedret, men ødelagt. En tenker seg ikke at en ulykke forbedrer det den rammer, men at den ødelegger det. Hvis en slipper et fint ur i gulvet, regner en ikke med at det vil komme til å gå bedre, og hvis en mister en skrunøkkel ned i en elektronisk regnemaskin, tror en ikke at maskinen etterpå skal virke bedre.

Å henvise til tidsperioder på millioner av år forandrer ikke bildet. Det som var umulig i går og er umulig i dag, vil også være umulig i morgen hva dette angår. Hvis en bilulykke i går ikke forbedret bilen, er det da sannsynlig at en ulykke i dag eller i morgen vil forbedre den? Nei, selvfølgelig ikke. Og selv om vi gikk med på at en av 100 ulykker kanskje kunne forbedre bilen, hva så med de 99 ulykkene som ville påføre den skader? Hvordan ville bilen være etter 99 ulykker som påførte den skader? Hvis den i det hele tatt er brukbar, vil den fortsatt være en bil. Den vil imidlertid være i dårligere stand enn opprinnelig.

Det forholder seg på samme måte med livsformene. I løpet av en lang tidsperiode vil rekken av organismer bli forringet av 99 skadelige mutasjoner, og det vil gjøre organismene mindre skikket, slik at det blir vanskeligere for dem å overleve. Selv om de overlevde gjennom mange generasjoner, ville de være en svakere art. Og de ville på ingen måte ha blitt til et nytt slag.

Her kommer vi inn på en annen kjensgjerning som vi må tenke over: Ikke et eneste av de tusener av forsøk som er blitt gjort med mutasjoner, har frambrakt et nytt slag av dyr eller planter. En plante eller et dyr som gjennomgår forandringer på grunn av mutasjoner, fortsetter alltid å tilhøre sitt grunnleggende slag. Alle de mutasjoner som ble framkalt hos bananfluen, Drosophila, frambrakte bare bananfluer som tilhørte det samme slag som deres forfedre. Deres størrelse, form og farge varierte, men ingen mutasjon eller rekke av mutasjoner førte noensinne til at det oppsto en helt annen organisme.

Når en tar i betraktning hvor lite sannsynlig det er at en mutasjon, er gunstig og hjelper mutanten til å overleve i kampen for tilværelsen, og er klar over at det skal ikke bare en mutasjon, men tusenvis av mutasjoner til for å danne en ny art, og dessuten tar i betraktning det store antall arter av planter og dyr som finnes i verden, må det sies å være svært vanskelig å tenke seg at det er på denne måten utviklingen foregår. Likevel er det akkurat det som blir fremholdt som en kjensgjerning ved de fleste skoler i vår tid.

Når en overveier alle kjensgjerningene på en upartisk måte, kommer en til den logiske konklusjon at mutasjonene ikke forårsaker noen utvikling i det hele tatt, men tvert imot forårsaker degenerasjon.

At det finner sted et "naturlig utvalg", og at "de best skikkede overlever", betyr i beste fall bare at de sterke blir skilt fra de svake. Men det at planter eller dyr overlever, fører aldri til at det oppstår et nytt slag av planter eller et nytt slag av dyr. Og ettersom nye slag heller ikke oppstår som følge av mutasjoner, har en ikke noen mekanisme tilbake som kan ha forårsaket en utvikling.

Så de langt fleste mutasjonene er negative og frembringer skader og/eller sykdom. At mutasjon og naturlig utvalg har frembrakt det fantastiske mangfold vi er vitne til i dag er derfor lite sannsynlig. Det kan nok være at naturlig utvalg hjelper arter til å tilpasse seg skiftende forhold, gir bedre helse og variasjon innen arten, men "det frambringer ikke noe nytt".

http://snl.no/mutasjon

Så dem som fullstendig utelukker en skaper vil bare fortsette å stange hodet i veggen. Der er grenser innen livsformene som ikke kan overskrides på en naturlig måte.

Wolf-Ekkehard Lönnig

De siste 28 årene har jeg drevet med vitenskapelig arbeid som har med genmutasjoner hos planter å
gjøre. I 21 av disse årene har jeg vært ansatt på Max-Planck-instituttet for planteforedlingsforskning i Köln i Tyskland.

Min empiriske forskning på genetikk og mine studier av slike biologiske emner som fysiologi og morfologi stiller meg ansikt til ansikt med livets enorme og ofte uutgrunnelige kompleksitet. Mitt studium av disse emnene har styrket min overbevisning om at livet, ja selv de mest grunnleggende former for liv, må være frambrakt av en intelligens. Jeg har undersøkt slike argumenter i flere tiår. Jeg har brukt mye tid på å studere levende organismer og har tenkt over hvordan de lovene som styrer universet, ser ut til å være perfekt avstemt med tanke på at det skal kunne eksistere liv på jorden. Det vitenskapelige miljø er godt kjent med livets kompleksitet.

http://www.uncommondescent.com/intelligent-design/we-loennigs-the-evolution-of-the-long-necked-giraffe-part-ii/

http://www.discovery.org/a/2230

http://trueorigin.org/behe02.asp

http://trueorigin.org/behe08.asp

http://www.discovery.org/f/59 

http://www.watchtower.org/n/20070215/article_01.htm

...

Det var ryggsøylen som skilte fisken ut fra de virvelløse dyr. Denne ryggsøylen ville måtte gjennomgå store forandringer hvis fisk skulle bli til amfibium, det vil si en skapning som kan leve både i vann og på land. Det måtte dannes et bekken i tillegg, men en fossil fisk som viser hvordan amfibienes bekken utviklet seg, er ikke kjent. Hos noen amfibier, for eksempel frosker og padder, ville hele virvelsøylen ha måttet gjennomgå en så stor forandring at den ikke var gjenkjennelig. Hodeskallens knokler er også annerledes. Utviklingslæren forutsetter dessuten at fiskenes finner under amfibienes tilblivelse ble til lemmer med ledd og tær, og at det skjedde store forandringer i muskler og nerver. Gjellene må ha forandret seg til lunger. Hos fiskene pumpes blodet av et hjerte med to kamre, men hos amfibiene av et hjerte med tre kamre.

Hvis det skulle bygges bro mellom fisk og amfibium, ville høresansen måtte gjennomgå en radikal forandring. Vanligvis mottar fisk lyd gjennom kroppen, men de fleste padder og frosker har trommehinner. Tungen ville også måtte forandre seg. Ingen fisker har en tunge som kan strekkes ut, men slike amfibier som padder har det. Amfibiene har også evnen til å blunke, siden de har en membran som kan trekkes ned foran øyeeplene, så den holder dem rene.

Det er blitt gjort iherdige anstrengelser for å knytte amfibiene til en eller annen stamfar blant fiskene, men uten å lykkes. Lungefisken var lenge favorittkandidat, siden den i tillegg til gjeller har en svømmeblære som den kan bruke til å puste med når den midlertidig ikke er i vann. Boken The Fishes sier: "Det er fristende å tro at de kan ha en direkte forbindelse med amfibiene, som førte fram til virveldyrene, som lever på land. Men det har de ikke; de er en fullstendig atskilt gruppe."  Både lungefisken og kvastfinnefisken  har en hodeskalle som er helt forskjellig fra skallen hos de eldste fossile amfibier. Den ene typen kan ikke avledes fra den andre.

Lungefisken har gjeller beregnet på oksygenopptak når den befinner seg i vann, og en blære som tjener som lunge som den kan puste ved hjelp av når den ikke er i vann. Dette skal angivelig ha kjennetegnet et utviklingsstadium mellom fisk og krypdyr. Men logikken har et annet svakt punkt her. Lungefisken forandret seg ikke til krypdyr. Den lever den dag i dag, den samme fisken som det er funnet fossiler av. Er det ikke mer fornuftig å kalle den en egen skapning, en skapning som ikke er utdødd, enn å påstå at den er et stadium i en utviklingsprosess?

Fossilenes vitnesbyrd utgjør et annet viktig bevis som motsier utviklingslæren. Utviklingsprosessen er blitt beskrevet som en "konstant forandring av levende organismer". Men det er blitt funnet utallige fossiler i gamle lag som i likhet med fossiler av lungefisk kan fastslås som identiske med nålevende arter. Fossile blad av eik, valnøtt, hickory, vinranke, magnolia, palme og mange andre trær og busker, som finnes i bergartslag fra den mesozoiske æra og senere perioder, skiller seg ikke ut fra blad fra disse trærne i dag. De har ikke gjennomgått noen evolusjonære forandringer i løpet av de millioner av år som ifølge geologenes beregninger har gått siden de første gang dukket opp. Likedan har hundrevis av insekter etterlatt seg spor i mesozoiske bergartslag. Disse fossilene viser at dalevende insekter var temmelig lik de insektartene som lever i dag. Som evolusjonistene uttrykker det: "Utviklingen av insektene var så å si ferdig mot slutten av mesozoikum" - den æra da de først dukket opp.

Fossilt insekt: http://www.dagbladet.no/2011/04/27/nyheter/utenriks/forskning/insekter/16319925/

Kan en oppriktig hevde at det vitnesbyrd fossilene utgjør, støtter den teori at press fra omgivelsene forårsaker stadig nye forandringer hos de forskjellige slagene og frembringer nye slag? Må vi ikke heller si at det i høy grad støtter den tanke at når slagene en gang er blitt skapt, frembringer de avkom bare etter sitt slag? Jo, og det har de fortsatt å gjøre i generasjon etter generasjon gjennom alle tider.

Når en forsøker å bygge bro over kløften mellom amfibium og krypdyr, oppstår andre alvorlige problemer. Et svært vanskelig problem er opprinnelsen til egg med skall. Skapningene før krypdyrene la sine bløte, geléaktige egg i vann, og det fant sted en ytre befruktning. Krypdyrene holder til på land og legger eggene sine på land, men det fosteret som holder på å utvikle seg, må fortsatt være i et vått miljø. Her var det egg med skall som var løsningen. Men dette krevde også at det foregikk en stor forandring i befruktningsprosessen: Det gjorde det påkrevd med indre befruktning, før egget blir omgitt av et skall. Dette krevde nye kjønnsorganer, nye paringsmetoder og nye instinkter. Alt dette viser at det er en enorm kløft mellom amfibium og krypdyr.

Ettersom egget var innesluttet i et skall, måtte det ha funnet sted ytterligere bemerkelsesverdige forandringer for at krypdyrfosteret skulle kunne utvikle seg og til slutt komme ut av skallet. Innenfor skallet måtte det for eksempel være forskjellige hinner og sekker, blant annet amnion. Denne inneholder den væsken som fosteret vokser i. Boken The Reptiles beskriver en annen hinne som kalles allantois: "Allantois opptar og lagrer avfall fra fosteret og tjener som en slags urinblære. Den er også forsynt med blodårer som opptar oksygen som trenger igjennom skallet, og derved ledes det til fosteret."

Utviklingslæren kan ikke gjøre rede for andre store forskjeller som er inne i bildet. Fosteret i fiske- og amfibieegg slipper avfallet ut i det vannet de er omgitt av, som løselig urea. Men urea inne i krypdyrenes egg med skall ville drepe fosteret. Derfor finner vi en større kjemisk forskjell i egg med skall: Avfallet, uløselig urinsyre, lagres innenfor allantoishinnen. Tenk også over dette: Eggeplommen er mat for det voksende fosteret hos krypdyrene. Den gjør det mulig for fosteret å utvikle seg fullt ut før egget klekkes. Hos amfibiene er det annerledes. De klekkes ut som larver. Krypdyrfosteret er også spesielt på den måten at det har en eggtann som hjelper det til å bryte seg ut av skallet.

Mye mer trengs for å bygge bro over kløften mellom amfibium og krypdyr, men disse eksemplene viser bare at tilfeldigheter ikke kan forklare de mange kompliserte forandringene som kreves for å bygge bro over denne store kløften.

Mennesket er unikt. Det skiller seg ut fra alle andre dyr i mange henseender, for eksempel når det gjelder taleevnen, tradisjoner, kultur og en svært lang periode med vekst og omsorg fra foreldrenes side.

Det som setter mennesket i en særstilling i forhold til alle andre skapninger på jorden, er hjernen. Evnen til å tenke abstrakt og til å snakke skiller mennesket fullstendig ut fra et hvilket som helst dyr, og evnen til å samle opp kunnskap og bygge videre på den er en av menneskenes mest bemerkelsesverdige egenskaper. Bruken av denne kunnskapen har satt menneskene i stand til å overgå alle andre livsformer på jorden - de har til og med reist til månen og kommet tilbake. Som en vitenskapsmann sa, er menneskehjernen annerledes og uendelig mer komplisert enn noe annet i det kjente univers.

Hjernebarken fremst i pannelappen er viktig for tankevirksomheten, intelligensen, motivasjonen og personligheten. Den knytter sammen erfaringer som er nødvendige for abstrakt tenkning, for vår dømmekraft, iherdighet, planlegging, omtanke for andre og samvittighet. . . . Det er virksomheten i dette området som gjør at mennesker er forskjellige fra andre dyr. Dette skillet mellom dyr og mennesker er virkelig tydelig når vi ser hva mennesker har utrettet innen slike felt som matematikk, filosofi og jus, felt der man i særlig grad gjør bruk av hjernebarken fremst i pannelappen.

Hvorfor har mennesker en stor, fleksibel fremre hjernebark, som bidrar til kompliserte mentale funksjoner, mens dette området hos dyrene er av et enklere slag eller ikke finnes i det hele tatt? Kontrasten er så stor at biologer som mener at mennesket er blitt til ved en utvikling, snakker om den "mystiske eksplosjonen i hjernestørrelse". Den usedvanlige utvidelsen av hjernebarken hos mennesket har dem ingen helt klar forståelse av hvorfor dette skjedde. Kan grunnen være at mennesket er blitt skapt med denne makeløse hjernekapasiteten?

Det er også andre deler av hjernen som gjør at vi er unike. Bak den fremre hjernebark i pannelappen er den motoriske bark, eller bevegelsesbarken, som går som et bånd tvers over hodet. Den inneholder milliarder av nevroner som står i forbindelse med musklene. Også den har trekk som gjør at vi skiller oss kraftig ut fra aper og andre dyr. Det motoriske primærsentret gir oss (1) en enestående evne til å bruke hånden, fingrene og tommelen til å utføre arbeidsoppgaver som krever stor fingerferdighet, og (2) evnen til å bruke munnen, leppene, tungen og ansiktsmusklene til å snakke. Tenk for eksempel på hva som må foregå i hjernen til en pianist når alle fingrene hans løper over tangentene mens han spiller et vanskelig musikkstykke. For en forbausende bevegelsessans hjernen hans må ha! Den skal jo befale fingrene å slå an de rette tangentene til riktig tid og med riktig kraft for at det skal svare til notene. Og hvis han slår an en gal tangent, lar hjernen ham straks få vite det. Hele denne utrolig kompliserte operasjonen er blitt programmert inn i hjernen ved årelang øving. Men den er mulig bare fordi musikalske evner er preprogrammert i menneskehjernen. Ikke noe dyrs hjerne har noen gang tenkt ut noe sånt, langt mindre vært i stand til å utføre det i praksis.

Så stor forskjellen er mellom en apes bruk av tegn og den evne et barn har til å bruke et komplisert språk! Den evne som selv tre år gamle barn viser i og med sin strøm av spørsmål ut fra ønsket om å forstå sin verden. Aper, derimot, stiller ikke spørsmål. Det er bare mennesker som stiller spørsmål, deriblant spørsmål om meningen med livet. Et barn som vokser opp i et hjem hvor det snakkes to språk, kan lære begge språkene. Hvis barnet får høre et tredje språk, kan det lære det også. En pike hørte en rekke språk talt helt fra spedbarnsalderen. Da hun var fem år gammel, kunne hun snakke åtte språk flytende. Slike medfødte evner hos mennesket viser tydelig hvilken stor forskjell det er mellom mennesker og dyr.

Noe annet som gjør kløften mellom mennesker og dyr til den største kløften, er menneskenes moralske og åndelige verdier, som skriver seg fra slike egenskaper som kjærlighet, rettferdighet, visdom, makt og barmhjertighet. Det er dette det siktes til i 1. Mosebok der hvor det står at "Gud skapte mennesket i sitt bilde". Vi er ikke bare gløgge aper. Vårt sinn skiller oss i kvalitativ henseende ut fra alle andre livsformer. Det er kløften mellom mennesket og dyrene som er den største av alle kløftene. - 1. Mosebok 1: 27.

Og mye, mye mer kunne sies om dette. De likhetspunktene mellom aper og mennesket en kan vise til er ikke mer enn vi kan forvente når det er samme Skaperen som har skapt alt med tanke på liv her på jorden og skal livnære seg av det jorden produserer. Ulikhetene er mye, mye større. Når vi studerer skaperverket med samspillet i naturen, så er det store "avgrunner" som må krysses. Evolusjonsteorien gir ikke noe tilfredstillende svar.

Vi har altså sett at det er enorme ulikheter mellom hovedgruppene av livsformer. Mange strukturer, innebygde instinkter og egenskaper skiller dem fra hverandre. Er det rimelig å tro at de har oppstått som følge av en rekke slumpetreff? Som vi har sett, støtter ikke fossilmaterialet et slikt syn. Vi finner ingen fossiler som bygger bro over kløftene. Som Hoyle og Wickramasinghe sier: "Overgangsformer mangler i fossilmaterialet". Nå forstår vi hvorfor: I bunn og grunn fordi det ikke har vært noen overgangsformer. For dem som har ører som hører, sier fossilenes vitnesbyrd: Direkte skapelse.

Results from this study unequivocally indicate that the human and chimpanzee genomes are at least 10-12% less identical than is commonly claimed. These results are more clearly in line with the large anatomical and behavioral differences observed between human and chimp.

http://www.answersingenesis.org/articles/arj/v4/n1/blastin

http://www.answersingenesis.org/contents/379/arj/v4/human_chimpanzee_genome.pdf

it is not in the chromosome number where we should expect the most significant differences to lie, but in the coded information.

human chromosome 2 fusion: http://www.answersingenesis.org/articles/aid/v3/n1/tale-of-two-chromosomes

There remain many significant differences between human and chimpanzee DNA that were not even addressed by Patterson and colleagues. Among others, these include:

• alleged fusion of two chromosomes to make human chromosome 2
• differences in telomere length between humans and apes
• chromosomal inversions
• differences in repetitive DNA elements
  
• http://www.answersingenesis.org/articles/2006/05/31/chimp-human-hybridization
  
• http://www.answersingenesis.org/articles/tj/v17/n1/dna 

One important point here: changes in chromosome number do not change one kind of animal into another. In promoting evolution, some have claimed that evidence suggesting human chromosome 2 was the result of a fusion emphatically proves humans came from apes. The problem is that if a fusion occurs in ape chromosomes, the animal will still be an ape. Many humans have been identified with fusions, and they are still human. Converting ape chromosomes to human chromosomes involves far more significant changes than a simple fusion.

http://www.answersingenesis.org/articles/aid/v5/n1/truth-in-biology-class 

Den matematiske sannsynligheten for at et enkelt kromosom skal oppstå ved en tilfeldighet, er mindre enn en til ni billioner, en hendelse som er så usannsynlig at den kan betraktes som umulig. Jeg synes det er tåpelig å tro at uintelligente krefter skulle ha frambrakt ikke bare ett kromosom, men hele den fantastiske kompleksiteten hos levende organismer.

Det er ofte blitt sagt at i det minste hestens utvikling er et klassisk eksempel på en utvikling som er påvist ved hjelp av fossilmaterialet. Som The World Book Encyclopedia sier: "Hester er blant de best dokumenterte eksempler på utvikling."  Illustrasjoner av dette viser først et nokså lite dyr og slutter med den store hesten vi har i dag. Men støtter fossilene dette?

Oppslagsverket Encyclopædia Britannica uttaler: "Hestens utvikling har aldri foregått i en rett linje." Med andre ord viser ikke fossilmaterialet noe sted en gradvis utvikling fra det lille dyret til den store hesten. Eohippus, som antas å ha vært den første hesten, og som ekspertene hevder lenge har vært utdødd, slik at vi bare kjenner den gjennom fossiler, kan godt være nålevende. Sannsynligvis er den ikke en hest i det hele tatt, men et sky dyr på størrelse med en rev. Det kalles fjellgrevling og piler omkring i den afrikanske krattskogen.

Ved å si at den lille Eohippus er hestens stamfar, tøyer en fantasien litt vel langt, særlig i betraktning av det The New Evolutionary Timetable sier: "Det var vanlig antatt at Eohippus sakte, men sikkert hadde utviklet seg til et mer hestelignende dyr." Men støtter kjensgjerningene denne antagelsen? "De fossile artene av Eohippus viser små tegn til evolusjonære forandringer," svarer boken. Derfor kommer den med følgende innrømmelser angående fossilmaterialet: "Det dokumenterer ikke hele hestefamiliens historie."

Derfor sier enkelte vitenskapsmenn nå at den lille Eohippus aldri var en slags hest eller en stamfar til en hest. Og hver type fossil som ble føyd inn i hestens avstamningslinje, viste en bemerkelsesverdig stabilitet. Det var ingen overgangsformer mellom disse og andre som en mente hesten hadde utviklet seg fra. Det bør heller ikke være overraskende at det finnes fossiler av hester av forskjellige størrelser og forskjellige former. Også i dag varierer hestene fra små ponnier til store trekkhester. Alle er raser innen hesteslekten.

Hva fossilene egentlig forteller

Når vi undersøker fossilene, ser vi at de ikke vitner om en utvikling. Fossilenes vitnesbyrd peker heller i retning av en skapelse. Fossilene viser at mange forskjellige slag av livsformer kom plutselig til syne. Mens det var stor variasjon innen hvert slag, var det ingen mellomledd mellom disse slagene og forfedre som det hevdes at de har utviklet seg fra. Det var heller ikke noen mellomledd mellom dem og forskjellige slag av livsformer som kom etter dem. Ulike slag av livsformer fortsatte å bestå uten å gjennomgå store forandringer i lange tidsperioder. Noen av dem har dødd ut, mens andre har overlevd helt fram til i dag.

Utviklingstanken kan ikke betraktes som en vektig, vitenskapelig forklaring på at de mange livsformene eksisterer. Ingen nøyaktig analyse av biogeografisk utbredelse eller av fossilmaterialet kan direkte støtte utviklingslæren.

En upartisk gransker vil uten tvil trekke den konklusjon at fossilene ikke støtter utviklingsteorien. Fossilenes vitnesbyrd gir på den annen side argumentene til støtte for at det har foregått en skapelse, stor vekt. Hvis ikke fossilenes beretning er i harmoni med evolusjonsteorien - og vi har sett at den ikke er det - hva lærer den oss da? Den forteller oss at planter og dyr ble skapt som grunnleggende former. De grunnleggende kjensgjerninger vedrørende fossilene støtter en skapelse, ikke en utvikling.

http://www.answersingenesis.org/articles/cm/v14/n1/horse

http://www.icr.org/article/what-about-horse-series/

http://www.icr.org/article/mythical-horse-series/  

...

Snart slutt på all lidelse!

Du har sikkert en eller annen gang spurt: Hvorfor er det så mye lidelse i verden? I tusener av år har mennesker lidd som følge av kriger, fattigdom, katastrofer, kriminalitet, urettferdighet, sykdom og død. De siste hundre årene har det vært større nød og lidelse i verden enn noen gang før. Vil alt dette noen gang ta slutt?

Det er godt å vite at svaret er ja - det vil ta slutt, og det snart! Guds Ord, Bibelen, lover: Bare en liten stund til, og den onde er ikke mer . . . Men de saktmodige skal ta jorden i eie, og de skal finne sin dypeste glede i den store fred. Hvor lenge? De rettferdige skal ta jorden i eie, og de skal bo på den for evig. - Salme 37: 10, 11, 29.

Etter at Gud har fjernet all ondskap og lidelse, skal jorden bli forvandlet til et paradis. Da vil menneskene få fullkommen helse og vil kunne leve evig under lykkelige forhold. Bibelen sier: Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer; heller ikke sorg eller skrik eller smerte skal være mer. - Åpenbaringen 21: 4.

I denne nye verden skal til og med døde mennesker få liv igjen og oppleve disse velsignelsene. Det skal finne sted en oppstandelse av både de rettferdige og de urettferdige. (Apostlenes gjerninger 24: 15) Det var derfor Jesus Kristus kunne si til en angrende forbryter som gav uttrykk for at han trodde på ham: Du skal være med meg i Paradiset. - Lukas 23: 43.

Hvorfor begynte lidelsene?

Hvis det er Guds hensikt å gi menneskene en strålende framtid, hvorfor tillot han da at lidelsene begynte? Og hvorfor har han tillatt at lidelsene har fått fortsette så lenge?

Da Gud skapte Adam og Eva, gav han dem en fullkommen kropp og et fullkomment sinn. Han satte dem i en paradisisk hage og gav dem et givende arbeid. Bibelen sier: Gud så på alt han hadde dannet, og se, det var meget godt. (1. Mosebok 1: 31) Hvis de hadde vært lydige mot Gud, ville de ha fått fullkomne barn, og hele jorden ville ha blitt et paradis, der menneskene kunne leve evig i fred og lykke.

Gud skapte også Adam og Eva med en fri vilje. Menneskene skulle ikke være som roboter, ute av stand til å treffe egne avgjørelser. Men deres fortsatte lykke var avhengig av at de brukte denne enestående gaven, den frie vilje, på rette måte - til å holde Guds lover. Gud sier: Jeg, Jehova, er din Gud, den som lærer deg å gjøre det som er til gagn for deg, den som lar deg gå på den veien som du bør vandre. (Jesaja 48: 17) Misbruk av den frie vilje ville få sørgelige konsekvenser, siden menneskene ikke var skapt slik at de kunne oppnå sann lykke uavhengig av Gud. Bibelen sier: Menneskets vei står ikke til ham selv. Det står ikke til en mann som vandrer, å styre sine skritt. - Jeremia 10: 23.

Adam og Eva trodde dessverre at de kunne være uavhengige av Gud og likevel klare seg bra. De vendte Gud ryggen og forkastet hans styre. Men det førte til at Gud ikke lenger opprettholdt deres fullkommenhet. De begynte derfor å degenerere, til de til slutt ble gamle og døde. Fordi vi er deres etterkommere, har ufullkommenhet og død gått i arv til oss. - Romerne 5: 12.

Det store spørsmålet - hvem har rett til å herske?

Hvorfor fjernet ikke Gud Adam og Eva og begynte forfra med to nye mennesker? Det var fordi hans universelle overherredømme var blitt utfordret. Spørsmålet var: Hvem har rett til å herske, og hvilket styre er det rette? Og kunne menneskene klare seg bedre hvis Gud ikke hersket over dem? Ved at Gud gav menneskene nok tid til å eksperimentere med fullstendig frihet, ville det bli fastslått en gang for alle om de klarer seg best med hans styre eller med sitt eget. Den tiden han gav dem, måtte være lang nok til at de fikk prøve alle former for politiske, sosiale, økonomiske og religiøse systemer uten å bry seg om hans veiledning.

Hvordan har det gått? Menneskenes flere tusen år lange historie viser at det er blitt mer og mer nød og lidelse. De siste hundre årene er menneskeheten blitt utsatt for mer lidelse enn noen gang. Over hundre millioner er blitt drept i krig. Millioner ble myrdet under holocaust. Kriminalitet, vold og narkotikamisbruk er utbredt. Seksuelt overførte sykdommer sprer seg. Hvert år dør titalls millioner av sult og sykdom. Familier går i oppløsning overalt, og moralske verdier blir forkastet. Ingen jordisk regjering har løsningen på disse problemene. Ingen av dem har klart å få bukt med aldring, sykdom og død.

Situasjonen er akkurat slik som Bibelen forutsa at den skulle bli i de siste dager for den nåværende verdensordning. Det skulle være kritiske tider som er vanskelige å mestre, og onde mennesker og bedragere skulle gå fra vondt til verre. Vi ser at denne beskrivelsen passer på vår tid. - 2. Timoteus 3: 1 - 5, 13.

Snart slutt på all lidelse

Kjensgjerningene viser at vi nærmer oss slutten på menneskenes mislykkede forsøk på å klare seg uavhengig av Gud. Det er blitt tydelig vist at mennesker aldri kan styre seg selv uavhengig av Gud på en vellykket måte. Det er bare Guds styre som kan gi oss fred, lykke, fullkommen helse og evig liv. Gud kommer derfor ikke til å tillate ondskapen og lidelsene stort lenger. Om kort tid skal han gripe inn i forholdene på jorden ved å gjøre ende på hele den nåværende, utilfredsstillende verdensordning.

I en av profetiene i Bibelen sies det: I de kongenes (de nåværende rikenes) dager skal himmelens Gud opprette et rike i himmelen som aldri skal bli ødelagt. . . . Det skal gjøre ende på urettferdighet og lidelser men selv skal Guds rike bestå til uavgrensede tider. (Daniel 2: 44) Guds himmelske rike skal hevde Guds overherredømme og slå endelig fast at han har rett til å herske. Dette er Bibelens sentrale lære. Da Jesus kom med sin profeti om tegnet på de siste dager, nevnte han som et viktig trekk: Dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle nasjonene; og så skal enden komme. - Matteus 24: 14.

Hvem kommer til å overleve når enden kommer? Bibelen svarer: Det er de rettskafne som skal bo på jorden, og det er de uklanderlige som skal bli igjen på den. Men de onde skal bli avskåret fra jorden. (Ordspråkene 2: 21, 22) De rettskafne er de som lærer om Jehova (guds personlige navn: http://en.wikipedia.org/wiki/Tetragrammaton ) Guds vilje og retter seg etter den. Jesus Kristus sa: Dette betyr evig liv, at de stadig tilegner seg kunnskap om deg, den eneste sanne Gud, og om ham som du har utsendt, Jesus Kristus - (Jesus er Jehovahs sønn). (Johannes 17: 3) Ja, ondskap og urettferdighet forsvinner, men den som gjør Guds vilje, blir for evig.. - 1. Johannes 2: 17.

Noen sier at jorden er 6000 år gammel.

Men hvorfor fastsette jordens alder til 6000 år? Bibelen sier for eksempel at dommens dag er på 1000 år. Det menes "dag" er brukt om en tidsperiode. Det samme med "skapelsesdagene". Det er tidsperioder som hver kan være på millioner av år.

...

Hva med rudimentære organer og "søppel' -DNA.

Mange  forskere studerer biologi, genetikk og relaterte fagområder med utgangspunkt i evolusjonsteorien. Ofte har dette utgangspunktet fått dem til å trekke gale konklusjoner. Ett eksempel er de første darwinister som mente at enkelte organer, som blindtarmen, hypofysen og mandlene, var rudimentære. De hadde det evolusjonistiske syn at de var levninger av organer som ikke så ut til å ha noen funksjon lenger. Men etter hvert ble det klart at disse organene faktisk spilte en viktig rolle. Evolusjonistene måtte derfor forkaste sitt tidligere syn.

En lignende utvikling fant nylig sted innen genetikken. Tidligere forskning tydet på at rundt 98 prosent av menneskers og andre organismers DNA ikke hadde noen funksjon. Derfor var det mange tilhengere av evolusjonsteorien som anså dette DNA-materialet for å være søppel som var blitt til overs etter evolusjonsprosessen  og denne oppfatningen ble raskt godtatt.

Nok en gang viste det seg at en oppfatning som var basert på darwinismen, var feil. Forskere har nylig oppdaget at slikt "søppel" -DNA spiller en viktig rolle i kroppen ved at det produserer spesielle former for RNA (ribonukleinsyre) som er helt nødvendige for å opprettholde livet. John S. Mattick, som leder instituttet for molekylær biovitenskap ved Queensland universitet i Australia, mener at det at "søppel" -DNA -teorien ble så raskt akseptert, er et klassisk eksempel på at det å holde fast ved en anerkjent teori kan hindre objektiv analyse av fakta, i dette tilfellet i et kvart århundre. Han legger til at dette sannsynligvis vil kunne komme til å bli regnet som en av de største feiltagelsene i molekylarbiologiens historie.

Vil det ikke være klokere å innse at det står en intelligent Konstruktør bak DNA? De som antar et slikt syn, innser at aspekter ved Guds skaperverk som kan være vanskelige å forstå, ofte blir oppklart før eller senere. Slike oppdagelser vil ikke gjøre dem skuffet, men fylle dem med enda større ærefrykt.

Se John Mattick:

http://www.imb.uq.edu.au/?page=139442#mattick 

ID hører ikke hjemme i vitenskap, all den tid den ikke er etterprøvbar sier noen.

Abiogeneses og utviklingsteorien er heller ikke etterprøvbare så samme innvendinger kan bli brukt der.

"The question How do simple organic molecules form a protocell? is largely unanswered but there are many hypotheses."

"There is no truly "standard model" of the origin of life."

http://en.wikipedia.org/wiki/Abiogenesis

...

Menneskene har alle de kjennetegn som viser at de er direkte skapt  at de er atskilt fra alle dyrene. Menneskene formerer seg bare etter sitt slag. Det gjør de i dag, og det har de alltid gjort. En hvilken som helst apelignende skapning som har levd tidligere, var nettopp det  nemlig ape, ikke menneske. Og fossiler av tidligere tiders mennesker som viser mindre avvik fra nåtidens mennesker, vitner ganske enkelt om variasjon innen menneskefamilien, akkurat som det lever mange varieteter side om side i dag. Det finnes mennesker som er over to meter høye, og det finnes pygmeer, dverger og noen er deformerte ut av forskjellige årsaker. Noen har utstående tenner andre ikke. Både skjelettets størrelse og form kan variere. Men alle tilhører det samme "slag", nemlig menneskene, ikke dyrene.

Neandertal-mennesket var utvilsomt et menneske. Til å begynne med ble det fremstilt som en framoverbøyd, dum, hårete og apelignende skapning. Nå er det kjent at denne feilaktige rekonstruksjonen var basert på et fossilt skjelett som var stygt deformert av sykdom. Siden den gang er det blitt funnet mange fossiler av Neandertal-mennesket som bekrefter at det ikke var særlig annerledes enn vår tids mennesker. De hadde tvert imot større hjerne enn de fleste mennesker i vår tid. Så hvordan kan det da forklares at de blir framstilt med et dyrisk utseende? Ifølge mange tegninger og mange rekonstruksjoner på museer har de et apelignende uttrykk. Overdrevent hårete gipsfigurer med et dyrisk utseende stirrer vilt på oss i museer over hele verden. Hudfargen er sjokoladebrun, håret bustet og ustelt, kjevene prognate (framstående) og pannen bakoverskrånende  alt dette til tross for at vi ikke aner noe som helst om fortidsmenneskenes hudfarge, måten håret deres vokste på, eller deres fysiognomi. Men er slike tegninger og rekonstruksjoner av apelignende mennesker vitenskapelige? Kan en på grunnlag av fossile rester av en skapning slutte seg til hvordan den så ut, hvordan dens ansiktstrekk, hud, hår og farge var?

http://www.sciencedaily.com/releases/2010/09/100921171412.htm

En amerikansk autoritet på dette området, T. D. Stewart, gjorde alt i 1948 oppmerksom på at det er umulig å rekonstruere hår, øyne, nese, lepper eller ansiktsuttrykk. Fortidsmenneskets ansiktsuttrykk var sannsynligvis ikke mindre vennlig enn vårt, skrev han. Akkurat som vi langt om lenge er blitt klar over at primitive mennesker idag ikke nødvendigvis er ville og rå, må vi også lære å forstå at mennesker fra denne tiden hverken var uforstandige dyr eller halvaper eller kretiner.

                         Hvorfor er det da så mange som ikke tror at det har funnet sted en skapelse?

Det finnes rikelig med beviser for at det har funnet sted en skapelse. Hvorfor er det da så mange som ikke tror at det har funnet sted en skapelse, men som i stedet tror på utviklingslæren? En av grunnene til det er det de har fått lære på skolen. Lærebøker i naturfag framholder nesten alltid et evolusjonistisk syn. Elevene får sjelden eller aldri høre motargumenter. Vanligvis blir argumenter mot utviklingslæren hindret i å komme inn i skolens lærebøker.

En doktor i filosofi skrev følgende i et amerikansk tidsskrift om skolens undervisning av barna hans: "Utviklingslæren blir ikke holdt fram for barna som en hypotese. Så tidlig som i andre klasse inneholder lærebøkene snikende uttalelser (basert på det jeg har lest i lærebøkene til barna mine). Det blir framholdt som et faktum at det har funnet sted en utvikling. Utdanningssystemets autoritet tvinger en derved til å tro." Angående undervisning preget av utviklingslæren på høyere klassetrinn sa han: "En elev får ikke anledning til å ha eller gi uttrykk for personlige oppfatninger: hvis eleven gjør det, blir han eller hun latterliggjort og kritisert av læreren. Ofte risikerer eleven å bli nedvurdert fordi hans eller hennes synspunkter ikke er 'korrekte', og eleven får dårligere karakter."

Evolusjonære synspunkter gjennomsyrer ikke bare skoleverket, men alle områder innen naturvitenskapen og andre vitenskapsgrener, for eksempel historie og filosofi. Bøker, tidsskriftartikler, filmer og fjernsynsprogrammer behandler utviklingslæren som om den var bevist. Ofte hører eller leser vi slike setninger som disse: "Da menneskene utviklet seg fra laverestående dyr" eller "For millioner av år siden, da livet utviklet seg i havet". På denne måten blir folk vant til å tro at utviklingslæren er bevist, og de registrerer ikke beviser for det motsatte.

Når ledende skolefolk og vitenskapsmenn påstår at utviklingslæren er bevist, og lar det skinne igjennom at det bare er de uvitende som ikke tror på den, hvor mange lekfolk er det da som tør å motsi dem? Det at disse autoritetene med så stor myndighet forsvarer utviklingslæren, er en vesentlig grunn til at svært mange tror på den.

Et typisk eksempel på synspunkter som ofte skremmer lekfolk, er denne påstanden av Richard Dawkins: "Darwins teori støttes nå av alle tilgjengelige relevante beviser, og ingen seriøse moderne biologer tviler på at teorien er sann." Men er dette egentlig tilfellet? Absolutt ikke. Hvis en undersøker litt, vil en ikke bare se at mange vitenskapsmenn, seriøse moderne biologer innbefattet, tviler på utviklingslæren, men også at de ikke tror på den. De tror at bevisene for at det har funnet sted en skapelse, er mye, mye kraftigere. Slike uttalelser som den Dawkins kom med, er følgelig uriktige. Men de er typiske for dem som forsøker å avfeie motstand ved hjelp av et slikt språk. En som hadde merket seg dette, skrev i tidsskriftet New Scientist: "Har Richard Dawkins så liten tro på bevisene for at det har funnet sted en utvikling, at han må komme med svulstige generaliseringer for å avfeie motstandere av hans syn"?

Andre evolusjonister har uttalt seg på lignende måte. De sier at "evolusjonen er et faktum", og påstår: "Vi kan like gjerne tvile på at jorden beveger seg i en bane omkring solen, eller på at vann består av hydrogen og oksygen." De hevder også at det i like høy grad er en kjensgjerning at det har funnet sted en utvikling, som at det finnes en kraft som kan kalles tyngdekraften. Men det kan vises ved hjelp av forsøk at jorden kretser omkring solen, at vann består av hydrogen og oksygen, og at tyngdekraften finnes. Evolusjonsteorien kan ikke bevises ved hjelp av forsøk. De samme evolusjonistene innrømmer faktisk at "forskjellige utviklingsteorier diskuteres stadig". Men diskuteres det fortsatt om hvorvidt jorden kretser omkring solen, om vann består av hydrogen og oksygen, og om det finnes en kraft som kan kalles tyngdekraften? Nei. Hvor fornuftig er det da å si at det i like høy grad er en kjensgjerning at det har funnet sted en utvikling, som at det ovennevnte er kjensgjerninger?

I et forord til John Readers bok Missing Links viser David Pilbeam at vitenskapsmenn ikke alltid trekker sine konklusjoner på grunnlag av fakta. En grunn, sier Pilbeam, er at vitenskapsmenn også er mennesker, og at mye står på spill, for de har utsikter til å oppnå strålende belønninger i form av berømmelse og publisitet. Denne boken erkjenner at evolusjonsteorien er en vitenskap som drives av enkeltpersoners ambisjoner, og som så lett antar et forutfattet syn. Den nevner et eksempel: Når et forutfattet syn blir . . . hilst så begeistret velkommen og fastholdt så lenge som i tilfellet med Piltdown-mennesket (40 år), viser vitenskapen en urovekkende tilbøyelighet til å tro før saken er blitt undersøkt. Forfatteren tilføyer: Det er ikke mindre sannsynlig at vår tids (evolusjonister) skal holde fast ved feilaktige data som støtter deres forutinntatte oppfatninger, enn at tidligere forskere gjorde det . . . (De) avviste en objektiv vurdering til fordel for de oppfatninger som de ønsket å ha. Enkelte vitenskapsmenn som har bestemt seg for å tro på utviklingslæren, og som ønsker å gjøre karriere, vil derfor ikke innrømme at de kan ha tatt feil. I stedet forsøker de å forsvare forutinntatte oppfatninger framfor å godta kjensgjerninger som måtte være avslørende.

W. R. Thompson påpekte og beklaget denne uvitenskapelige holdningen i sitt forord til hundreårsutgaven av Darwins verk The Origin of Species. Thompson sa: "Hvis argumentene ikke står for en analyse, bør en ikke godkjenne dem, og en masseomvendelse på grunnlag av en uholdbar argumentasjon må anses for å være beklagelig." Han sa også: "De kjensgjerninger og fortolkninger som Darwin støttet seg til, er ikke lenger overbevisende. De langvarige studier av arvelighet og variasjon har undergravd Darwins posisjon."

Thompson uttalte også: "En langvarig og beklagelig virkning av at Origin slo så godt an, var at biologene begynte å hengi seg til spekulasjoner som ikke kunne verifiseres . . . Darwinismens suksess førte til at det ble mindre hederlighet innen vitenskapen." Han konkluderte på denne måten: "Denne situasjonen  at vitenskapsmenn forsvarer en lære som de ikke er i stand til å gi en vitenskapelig forklaring på, langt mindre bevise på en strengt vitenskapelig måte, og prøver å bevare dens anseelse hos offentligheten ved å undertrykke kritikken og eliminere problemene  er unormal og uønsket innen vitenskapen."

En professor i antropologi, kritiserte sine kolleger fordi de sa det var en "kjensgjerning" at mennesket og aper har utviklet seg fra en felles stamform. Han sa at det i beste fall er en hypotese  og det ikke en særlig godt underbygd hypotese. Han sa: Det finnes ingen beviser for at menneskene ikke i alt vesentlig har fortsatt å være slik de var da de først framstod, i henhold til bevismaterialene. Denne antropologen sa at de fleste fagfolk har støttet dem som tror på utviklingslæren, fordi de har vært redde for ikke å bli ansett for å være seriøse vitenskapsmenn, eller for ikke å bli anerkjent i seriøse akademiske kretser. Enten tror du på disse oppfatningene, eller så blir du uunngåelig stemplet som kjetter. Et resultat av dette har vært at mange vitenskapsmenn har vært uvillige til å legge vekk sine fordommer og undersøke det syn som går ut på at det har funnet sted en skapelse. Som det stod i et brev til redaktøren av et amerikansk tidsskrift: Vitenskapen har alltid vært stolt av sin objektivitet, men jeg er redd for at vi vitenskapsmenn raskt er i ferd med å bli offer for den fordomsfulle, sneversynte tenkning som vi så lenge har avskydd.

Et annet eksempel er Ida:

http://www.newscientist.com/article/dn17173-why-ida-fossil-is-not-the-missing-link.html

"However, being also an academic teacher in population genetics, I found it necessary to play down the evolutionary explanations given in textbooks, for the simple reason that I find no evidence to support them."

http://www.answersingenesis.org/articles/cm/v17/n3/genetics

"They knew enough science to understand what I was saying was true."

http://creationismnow.blogspot.com/2011/10/science-supporting-creation.html

Les mer i arkivet september 2011 : Sjiraffen er genialt designet.